Vakre Atitlaninnsjøen

Det tok i underkant av fem timer å komme seg fra Antigua til Panajachel på østsiden av den enorme innsjøen som heter Atitlan, Dette er en innsjø som er omtrent 130 kvadratkilometer (ca 1/3 av Mjøsa). Rundt innsjøen ligger flere større og mindre tettsteder/landsbyer med ulik karisma og atmosfære. Panajachel som er inngangsporten til innsjøen er som en lites storby med mye trafikk og høyt aktivitetsnivå. Jeg ville ikke bo der, men tok i stedet en av de mange båtene, som fraktet folk til og fra de ulike stedene, ut til en plass som het Santiago. Denne plassen er det ikke så mange turister som drar til, så jeg håpet jeg kunne få observere et normalt dagligliv her uten for mye turister. Dette er noe jeg synes er mest interessant med mine reiser, det å gå litt utenfor det vanlige. "Off the beaten track", som de sier. Fritt for turisme var det jo ikke og det var allerede ved ilandstigning flere som satt oppover i gaten å solgte alt fra smykker og klær til frukt og nøtter. Det var bare noen få hundre meter fra der båten la til til stedet jeg skulle bo på. Det var noen motorsykkeldrosjer, som sto og ventet ved kaien og skulle ha meg med, men når jeg forklarte hvor jeg skulle viste de meg veien i stedet for å lure meg med på en unødvendig taxitur. Folk virker generelt veldig hjelpsomme og ærlige her. Av og til må jeg ta meg selv i å være litt mindre forutinntatt av folk. Hotellet jeg sulle bo på var et flott hotellet helt nede ved innsjøen og med svømmebasseng og egen restaurant. De i resepsjonen var veldig velkomne og serviceinnstilte og kunne bra engelsk, slik at jeg slapp unna å bruke det begrensede ordforrådet mitt på spansk.

Atitlansjøen

Santiago viste seg være en by som hadde mye ved seg, alt fra lokale markeder til vakre kirker og en merkelig skikkelse ved navn Ri`Laj Maam (Maximõn). Mer om han litt senere. Når jeg skriver lokale markeder så trenger vel det en forklaring, for her er det slik at det overalt er folk som selger ting og som sitter rett i veikanten med biler, busser og motorsykkeldrosjer kjørende rett forbi. På enkelte plasser sitter de så langt ut i veibanen at det er bare mulig for en bil å passere. Det er stort sett damer som sitter ved disse salgsbodene (eller rettere sagt det er ikke noen bod, det ligger rett på gaten det som selges) og en del barn som er med sin mor. Alle går i tradisjonelle klær som minner litt om vår bunad, men litt mer dagligdags.

Trek-Guatemala-Santiago-Atitlán-5-1024x6

santiago-street-market

35171283014_da1b5d1d51_b

santiago-guatemala-lake-atitlan-6-L

Etter å ha sett litt på hva som skjedde på disse "markedene", dro jeg for å se hvordan folk her bodde. De fleste bodde i små hus som var satt sammen av noen mursteiner eller Leca-klosser og var ofte ikke murt sammen. Til tak var det mye stålplater i bølgeform. Og boligene kommer tett på hverandre. Er ikke noen minimum avstand fra tomtegrense her nei. Mens jeg gikk i små smug i mellom husene så jeg en dame som holdt på inne i huset sitt. Det manglet en del mur der, så det var helt åpent inn til kjøkkenet. Jeg spurte om jeg kunne komme bort å se "puedo venir a ver?", og hun smilte og sa "si". Jeg kom inn en trang passasje som ikke var særlig bredere enn meg. Litt lengre inn var det et lite rom med noen sengeplasser og videre inn kjøkken. På kjøkkenet var en vedovn noen kasseroller og en enkel tappekran. Ingen stoler eller bord. Tipper kjøkkenet kunne vært 4m2 og hele boligen mindre enn 20m2. Vet ikke hvor mange som bodde her, men av det jeg kunne forstå av spansken hadde hun i hvert fall 2 unger. Regner med hun også hadde en mann. Jeg blir litt lei når jeg ser folk leve under så fattige kår og det setter ting i perspektiv. Tenker på hvordan vi lever i et overforbrukssamfunn som jeg selv også er en del av. Jeg tror alle har godt av å kjenne litt på den følelsen. Da jeg sa "adios" gav jeg henne litt penger for gjestfriheten.

PC275180

PC275181

Jeg hadde planlagt å få tatt meg en tur opp på en av de mange vulkanene i dette området, men det skulle vise seg ikke ble noen enkel ting. Jeg hadde lest litt om det å ta turen opp til en vulkan på egenhånd og det var flere artikler som rapporterte om banditter som krevde folk for penger eller rett og slett ranet dem på vei opp eller ned fra vulkanene, Ofte med macheté som våpen. Akkurat det var jeg ikke så interessert i så prøvde å få tak i noen turopperatører som kunne arrangere med guide, noe som skulle gi en litt større trygghet selv om det heller ikke var noen garanti. Dessverre var det slik at alle turoperatørene jeg fant info om, måtte ha minst to stk før de organiserte tur. Jeg kunne selvfølgelig betale for to, men da ble det en altfor dyr tur. Jeg måtte da dessverre droppe denne opplevelsen. Bildet under er bare et illustrasjonsfoto over hvilken utsikt jeg kunne hatt :-(

De to andre plassene jeg var innom, var San Pedro og San Juan. Førstnevnte krydde over av "backpackere" og var også kjent for det. San Juan var en liten stille, men sjarmerende plass, med mye det samme som i Santiago, men i mindre skala.