Nasjonalparken Manuel Antonio
- Anders Ohlgren
- Jan 8, 2019
- 3 min read
Updated: Aug 8, 2022
En liten halvtime fra Quepos der jeg bor, ligger nasjonalparken Manuel Antonio. Den ble opprettet i 1972, og er med sine 19,83 km² landareal landets minste nasjonalpark. Så mange som 150 000 mennesker besøker nasjonalparken årlig, og den er kjent for sine flotte strender og turstier. Fem strender befinner seg innenfor grensene til Manuel Antonio nasjonalpark: Espadilla Sur, Manuel Antonio, Puerto Escondido, Gemelas og Playita. Nasjonalparken består av kystregnskog og et 552,10 km² stort havområde utafor kysten. Til tross for sitt lille areal, lever det 109 ulike pattedyrarter og 184 fuglearter i nasjonalparken. Guiden jeg og sju andre hadde med het Andrej og var en veldig hyggelig og flink guide. Det er mulig å besøke nasjonalparken uten guide også, men sannsynligheten for å finne dyreliv er da betraktelig mindre. Guidene vet hvor dyrene normalt befinner seg og har kanskje sett noen tidligere på dagen også. Dovendyret f-eks kan jo være i samme tre over flere dager. Vi var og heldig å høre skriket fra dovendyret og det var visst ikke så vanlig i følge vår guide
Til å begynne med fikk vi sett noen bladflaggermus og en iguan, sammen med noen litt mindre insekter og krypdyr. Litt lengre inn på stien fikk vi sett dovendyret. Denne gangen med en baby rundt seg. Vi hørte også brølet fra brøleaper, men så ingen akkurat da. Brøleapene lager den nest høyeste lyden av alle pattedyr, bare blåhvalen kan lage høyere lyd. Vi var òg heldige å se en kolibri. På den ene av strendene vi var innom dukket det opp flere aper av typen hvithoded panamaisk ape.
Disse har etter flere år med mating fra turistene blitt vant med folk og kan komme helt tett på. De er også kjent for å være fingernemme og klarer fint å åpne glidelåsen på en sekk om de kan lukte at det er mat. Det er derfor nå forbudt å ta med seg nøtter og annet snacks inn i parken for å hindre at de blir gitt til apene. Det gjøres en sjekk av alle sekker og væsker som tas med inn i parken, men den er ikke veldig grundig så det er fortsatt flere som tar med seg mat inn for å gi til apene. Det som er dumt med dette er for det første at apene gjerne ikke tåler denne type mat og kan bli svært dårlige av det, samtidig som de etter hvert mister evnen til å finne mat selv om de hele tiden får fra turistene. Det var jo selvfølgelig en "idioit" som var på denne stranden og som matet apene med en pose nøtter. Jeg gikk bort til han og fortalte hvilken dust han var som gjorde dette. Det var ingen kommentar tilbake. Ved to anledninger dukket det også opp en liten skapning som heter peccary på engelsk og som visstnok er i slekt med grisen. Morsom liten krabat var det ivertfall.
Etter en to timer guidet tur med mye lærdom om plante- og dyrelivet her, hadde jeg enda en time igjen før parken stengte og kunne gjøre litt hva jeg ville. Enten dra til en av de vakre strendene eller gå noen nye stipartier vi ikke hadde gått med guiden. Jeg valgte det siste og det angrer jeg ikke på. Bar et par hundre meter inne på stien traff jeg på noen amerikaner som hadde sett noen brøleaper oppe i trærne. tre stykker som satt bare med noen få trær i mellom seg. Litt vanskelig å få tatt noen bra bilder, men fikk låne en kikkert så fikk se dem ganske bra. Litt lengre inn på stien var det to nye brøleaper og de var vist ikke interessert at vi sto og kikket på. De begynte å kaste ned ting på oss. Om det var kongler eller frukt fra trærne vet jeg ikke, men det hørtes godt når det traff bakken. Den ene apen begynte å tisse også og var bare et par meter unna å treffe. Fikk tatt et par bilder før jeg lot apene være i fred.
Hadde og tid til å se på noen av de kjente strendene i nasjonalparken også, men dessverre ikke tid till noe bading denne gangen.
På veien fra Quepos til Puerto Jimenez hørte sjåføren mye fuglelyder utenfor bilen og stoppet for å se. Og like ved veien høyt oppe i et tre satt en tucan.
Comments