Høyt i skyene i Perth

Da var dagen kommet som jeg hadde grugledet meg til en god stund nå. I dag skulle nervene prøves i det jeg fullt frivillig skulle hoppe ut av et fly i 12000 fots høyde. Riktignok var det et tandemhopp jeg skulle gjennomføre men skummelt alikevel.

Vi brukte en god del tid på bakken på å trene på hvordan vi skulle gjøre det ombord i flyet og på vei ut av flyet. Spenningen kunne føles på kroppen jo mer informasjon som ble gitt og jo nærmere vi kom avreise. Nå landet flyet vårt etter å ha tatt opp forrige gruppe i skyene. På vei ut til flyet kriblet det godt i magen, men nå var det for sent å trekke seg.

Siden vi skulle opp i et lite småfly uten så mye støyisolering bråket det en del, noe som gjorde det vanskelig å bevare noen som helst ro i kroppen. Oppe i 12000 fots høyde ga piloten signal til at døren på siden av flyet kunne åpnes. En voldsom vind kom i mot oss og en fikk for alvor kjent på virkeligheten av dette. Dette var absolutt ingen drøm, men noe som skulle skje.

På vei ut mot døren krysset jeg fingrene for at dette skulle gå bra. Han jeg hoppet med gav meg et signal før vi hoppet, jeg gjorde meg klar og vipps var vi ute av flyet.

FREE FALLING!!!! En herlig følelse

I nesten et minutt fallt jeg mot bakken i opp mot 180km/t. Ca 6000 fot senere fikk jeg et tapp på skulderen. Det var tegnet på at fallskjermen skulle utløses. En relativt stor følelse av lettelse når fallskjermen åpnet seg. Etter hvert fikk jeg tatt over styringen av fallskjermen og fikk svingt litt rundt med fallskjermen. Når instruktøren igjen skulle overta skulle han vise noen litt brå svinger og spinn i luften. Det gjorde at jeg ble ganske kvalm og måtte be han roe seg ned litt.

Selv om en skulle hatt mer tid i lufta er jo det jo uunngåelig at en etterhvert kommer ned og må forberede seg på landing. Når bakken var noen meter unna, ble føttene løftet og fallskjermen bremset, før vi så var trygt nede på bakken igjen.

Jeg hadde lyst til å juble etter denne opplevelsen, men var samtidig så kvalm av alle bevegelsene oppe i lufta, så måtte finne en busk å gå bak for å la det uunngåelige skje. Ikke særlig moro å se lunsjen komme opp i revers.